Vafler fra San Francisco

Åge er på høyden i livet sitt, det er snart høst. Han gjør det som faller han helt naturlig, han går inn for en kjempefest og vil gjøre det beste ut av det og kan det. Et modent musikalsk party, ikke tillatt for unger, men tillatt likevel. Vi får liksom et glimt inn for å se hvordan det gjøres, hvordan ting skal takles når man eldres og kan faget; livet. Herlig, herlig

 

Men Åge er også forutsigbar. Og det er ikke et minus her. Han følger ei oppskrift som er sikrere enn NRK's gullrekke, med noen gladlåter, et par kjærlighetserklæringer og et spark til de i samfunnet som lever av å gjøre livet ditt kjipere enn det allerede er, om du har et. Det er særs journalister som får det denne gangen, på "Rebecca" og "Monster" På singelen "Janne Ahonens smil" uttrykker han et lyrisk bilde, en genial metafor som bare Åge kan. Jeg håper og regner med at "Ælske dæ" og "Lyst" er adressert til sin elskede. Jeg blir nesten sjalu for å ikke kunne stille med like god uttrykksform overfor min egen elskede. Men at jeg vil adressere disse to i retning min kjære, er det ingen tvil om. Hun er vant til det. Jeg kan i egenskap av å ha vært gift i 12 år nå, forsikre om at Åge spiller en vesentlig rolle i min uttrykksform overfor min utkårede, og det er ingen dårlig heder. Faen, det er derfor vi har slike geniale lyrikere og artister, kunst og underholdning i livet. som et krydder  til livets rett. Deilig Deilig.

Åge balanserer ikke, han går sikkert avgårde på eggen, som det er motorvei han utfordrer. Åge kan det.   

Takk Åge. Du svikter ikke.  

The Ultimate Woman Collection

              NRK arrangerer TOPP 10 som det programmet på lørdagskveldene, skal samle familien over Grandiosaen eller Taco’n. Listefeberen som for alvor ble satt i gang med Bridget Jones Diary, men ukjent nok, av Nick Hornby, ser aldri til å ende. Jeg har skrevet om den før, ikke så alt for lenge siden da jeg omtalte mitt nye bokinnkjøp 1001 album du må høre før du dør.

            Nå arbeides det tungt og vitenskapelig omtrent, for å liste de beste kvinnelige artistene innen musikk. Da regnes alt, og ikke bare stemmen. Så du som automatisk holdt en knapp på Sissel Kyrkjebø før du fikk se lista, GLEM DET! Det er ikke sikkert engang hun vil komme på lista. Men fy f.. det er så mye bra nå at det... det sanses.... 

 

To be contiunued....

1001 Album du må høre før du dør!

 

Endelig! Endelig. FINALLY. The norwegian market is coming into it with a blast from the international market. For endelig har også det norske markedet skjønt det. Vi fikk et lite drypp av det i Nick Hornby’s High Fidelity (1996). I Rob’s skikkelse som driver Championship Vinyl i London, blir vi matet ekspressivt med lister over damer og jenter han har kysset med, fra barneskolen og opp til samboere, til biografisk og kronologisk platelister som bekrefter livet hans med plateutgivelser. Nå er den altså kommet. Internasjonalt står redaktøren fra musikkmagasinet Rolling Stone, som har samlet det beste av musikkjournalister fra verdens kulturelite. Sammen har de plantet 1001 album mellom to permer. For undertegnede så kommer ikke forfatterne med noe nytt om M. Jackson’s utgivelse Bad i 1987. Men det skal noe til da. Men fra George Michael’s album ”Faith” kommer det morsomme banaliteter som at mannen klarte faktisk å samle motebransjens homofile og heterofile under samme paraply med skinn, lær, tredagers skjegg og ørering, labeled’ Levis. Cool. Og at albumet faktisk blir beskrevet som en bauta i popverden og sendte artisten rett opp på samme hylle med Michael Jackson, Madonna og artisten tidligere kjent som Prince.

 
Michael Lydon, redaktøren gives the rock a face with a bad name?

Bon Jovi er med. Og det er glatt når det glanset og vått. Boken omtaler Bon Jovi. Deres debutplate Slippery When wet blir  omtalt med sporene samt virkningen den hadde i musikkverdenen sosiologisk sett.  

 
Videre kan man bli opplyst om Iron Maidens album, The number of the beast. Det kanskje mange tror er et satanistband, herav navnet på denne plata, henvisninger til Johannes Åpenbaring. Kristne aksjonister demonstrerte vilt. Coveret, som senere er blitt bandets avtrykk, signert av Derek Riggs, etterlot vel heller ingen tvil. Men i virkeligheten er det kun snakk om at det var et mareritt som bassisten Steve Harris hadde. Selv u.t. som ikke liker hard metal noe videre, kan høre på denne plata. Den er god og melodiøs. Men jeg vil antakelig ikke komme til å kjøpe den.  Men det sier litt om mangfoldet i denne boka. For norske Røyksopp er representert, samt, Aerosmith, Eminem, Snoop Dogg og ZZ Top. U2 blir listet flere ganger, men et raskt overblikk, virker det som om Bob Dylan er representert flest ganger. Jeg kjenner ikke Bob personlig. Heller ikke musikalsk. Men det får en til å undre. Hva er det med Bob? Kanskje en skal konse’ mer på ham i tiden fremover? Kanskje det er det som er meningen med boka? Hvor ville jeg vært, hva ville jeg vært, om jeg ikke fikk med meg Bob Dylan før jeg dør?  Men det spør også boken om, etter slippet av Blonde on Blonde (1966). Rocken’s første dobbeltalbum, som definerer Bob’s ville tankeeksperimenter som gjorde til at Bob dro fra resten av verden, slik at vi ikke klarte å holde følge.

Boken vil uansett stå igjen som mer enn en bauta, men også som en arv. En gave fra de musikalske velstående til neste generasjon. Og det er sikkert. Og jeg er fristet til å si til gutten min på 3; hør her, gutten min. Denne boken er din, men "mama’s and papa’s", vi låner’n.

 

 

Har du kjent på det i det siste? 

Musikkverden bugner over av Rap, hip og R&B. Nesten på grensen til å bli psykotisk.. hvor ble det av den gamle popmusikken? Popmusikken som bare tvinger både rytmen i blodet mens du tørker støv og rydder?

 

 

 

TA DAH!!!

 

Her er den. Scissor Sisters' siste album Ta dah. For herlig utgivelse. Jeg kjøpte faktisk platen omgående.  Poprytmen er faktisk så fengende og god at discorytmen tvinger seg frem blant gledestårer, og den er verdt sin plass i hylla. Helt borte er den tunge bassrytmen som jeg egentlig elsker. Men jeg savner den ikke her. Pop'en sitter så godt i trøkket og gode gamle tider minnes med et godt smil. Likte du Supertramp, Elton John etc så elsker du denne skiva som er en konfetti i gladpop og anbefales på det varmeste. Rett og slett hele plata er en nytelse... 

 

 

 

Anmeldelse for film og nye Åge Aleksandersen kommer!! 

På kne i snø. Mørket. Sort rom som omgir meg. Snøen, landet, havet som  lukker og fenglser dette kalde. Kalde frosne regndråper dreper hver hudcelle i ansiktet. Jeg er forlatt. Det eneste jeg har på meg er en nattbukse av et slag, en tynn svart flanellskjorte som er altfor stor. Jeg kjenner det er kaldere her. Beina er stivnet, orker ikke mer. Hvorfor er jeg her?

Jeg bare kaster armene til sidene, står fortsatt på kne, men lar meg falle bakover. Ryggen nå. I det kalde hvite. Men jeg kjenner det ikke gjør meg noe. Det er vel da alarmklokkene bør ringe, har jeg hørt. Hva er det siste jeg ser?

           

            Jeg åpner øynene. Natthimmelen. Jeg minnes henne. Hun som sa at bak stjernene lyser håpene. Fellesskapet og rommet bak.  Snø lander på brystet mitt og magen også nå.

Jeg smerter etter henne, varmen og alt det grønne som ingen av oss har sett på lange tider. Til nå har det vært bare mørket, kulde og sort himmel. Få stjerner. Noen har slått av lyset, som vi sa tidligere. Noen har gjort det nå.

Nå når jeg er her. Helt nord, hva kalles nordlyset her?

Fargene som bare blander seg med hverandre, pulserende rytmisk. Det tykke beltet ser også ut til å være fanget av noe. Som av en usynlig grense går fargene innenfor. Endene ser jeg ikke, beltet er langt, en skulle tro det går rundt jorden nå. Langt der oppe.

Heilo.

De stjernene som lyser rundt der oppe, blinker. Slukker. Blinker. Inntil jeg oppfatter at her nede, hvor jeg og kalde kuldegrader i glitrende kald snø, kjenner at også her blinker krystallene. Himmelen. Stjernene. At her er det regelmessigheter. Takt. Krystallene. Krystallene. Stjernene. Jeg kjenner at hjertet også slår med krystallene. Takten. Jeg husker engang en jeg var i nord i landet jeg kommer fra. Det var så kaldt, det sved å puste. Det var stille. Men jeg hørte kulden. Det knakte og pep i snøen. Elektrisk.

Sånn er det også nå. Stjernene. Nordlyset. Hjertet. Snøkrystallene.

Jeg hadde ligget slik, svært lenge. Og undret meg om hvorfor jeg ikke var død.

Da jeg både hørte og så samtidig. Langt opp, i det svarte. Inni himmelen.

Et sort skjær, helt sirkeltundt. En sort skygge omgitt av det mørke. En kvinnestemme i kvelende crescendo, selv om jeg trodde det var en umulighet. Lengsel og pinefullt, på kanten gråt og desperasjon. Jeg føler det sorte på himmelen er. Og den gråter etter solen.

Et vinddrag blir sterkere. Kaldere. Bitende. Jeg synes nesten å se noe pulsere i den sorte ringens sentrum, men så dør den hen. Vinden løyer. Stjernene slukker.

En meningsløs tekst i en meningsløs tilstand. Hva annet er det? Enn sopp av røyk?

 

PS: En premie til den som gjetter hvilken låt og band.

 

Her kommer en musikkanmeldelse.
Engang leste jeg en filmanmeldelse midt i en januar. det var kaldt og hustrig. Samma det. Men filmanmelderen konkluderte til slutt med å skrive at det var den beste filmen han hadde sett i år. Og at han ville ha den stående på det ut året. Samma hva som ville komme.

Her er det samme. Hit'n From Paris to Berlin er en sånn låt. Vi er kommet til 2005. Jeg tør anta dette er tiårets beste hitlåt. 2000-2010. Denne låta har alt hva en discolåt skal ha. Fart. Smak av sommer. Smak av glede, netter, svette og damer. Teksten har for første gang et realt innhold med mening.
Jeg kjenner det rykker foten, fingrene, hodet, , øret. herlig!