Vafler fra San Francisco

Snøen knirker igjen under bena mine når jeg går. Terassehus "in art deco", med et imperialistisk snitt, står monumentalt i snøføyka som blåser over slettelandet tiller. vindblåste snøkrystaller tett pakket sammen oppover husveggene. Nesten ingen folk å se, tiden på døgnet tross alt. Hvit snø legger en egen glans over lanskapet tross alt. Like lunefull som havet. Evige vidder som fortærer vei, bygg biler og busser. Alle lyder dempet i skumringen. Over bruen i horisonten, sentrifugerer blålys som skjærer den mørke himmelen som er i ferd med å lukke seg over Trondheim By i Januar. Og man vet det er noen som ikke har det så bra nå. Et sted skal den sykebilen. Mens skoene min trykker ned snø, det knirker. Det er herlig å knirke i snø igjen. Fra kjøpesenteret og smilende mennesker, får vi nesten det motsatte av advent. Et klimaks i tomrom. Skal vi ha den snøen? Januarmannen hyler seirende lavt over oss , der oppe i skyene, med flammende gap og trusler om miljøkatastrofer. Skyene er svart som CO2 fylte oljefat. Åge synger den kom i "fra havet med vind".  

        Jeg skraper snøen vekk fra trappen, ironisk nok. Kram hvit og uskyldig masse. Til glede for barna, til forargelse for noen. En sinna nabo måker den vekk med grynt og faenskap. Jeg lukker døren, og kommer inn i stua. Her og, knirker det. Men i peisen. Det er lyst og fint. Jeg stiller inn persiennene på "nesten se inn, hvor koselig og greit jeg har det" modus. Jeg har litt snø i håret enda. Kinnene mine er røde. Jeg har just vært ute og hilst på januarmannen igjen. Herlig. Kos dere i snøen. 

Andyben og Januarmannen 

Her lå en video. Men kan jo ikke ligge til alle tider, grunnet noe tung nedlasting.

Nå er november snart over, men jeg lar meg ikke fornekte.

For endelig har november grepet tak i meg, fortært sinnet, og mørket har svøpt seg over meg som når lavaen spiser stein. Da er det ikke rart det går litt tregt her i gården.

Det er Bjørn Eidsvåg som har æra. Deilig. Levende lys, og litt varm stue, nylig oppusset, av meg selv forøvrig. Det er ikke bare floden, hans nye toner som har kledd meg i novembers prakt. Videre begynner kongerøkelsen å la seg kjenne, mens kubben spraker i ovnen, og vinden av min ”flod” som blafrer i talgen, mens hun går forbi. Den lille sneipen på snart tre år ser forventningsfullt på meg med en bil i hånden, litt nysgjerrig på varmen fra ovnen, og sjansen for å kule ned på sofaen med pappa. Han er sliten han og, klart det, etter åtte og en halv time med 7 andre unger, sang og lek og sliten sangbok med det beste fra lillebjørn nilsen og ei voksen barnehagetante fra da boka var ny. All ære til tanta. All ære til tanta.

Miljø i oppbrudd! Det er kjerne til oppbrudd mange steder for tiden. Mens dressene på toppen sier vi må stramm inn renta rundt potetgullet over det hd-ready lcd klare budsjettet fra det mismodige SV, og maner til forgudelse for Stoltenberg og kongestatus a la Gerhardsen, kong olav og trikken, viser gradestokken 12 varme grader en vindfull tirsdag morgen og peiskosen fra kvelden før, er glemt. Jeg tenker, er det vanen som får meg til fryse arbeidslysta av meg på vei til garasjen og den ihjelskatta bilen, tungt nediset av all fornuft, til tross for garasje?  Slutt å klage, sier en fartsblind bondetamppolitiker fra leinstrand i traktor, som attpåtil forsurer hele morra’n med å ligg i 30 i 60 sonen. På ”dispans’” fra ”lensmannen” inni trondheim og erklærte offisielt med det, at trondheim er en landsby.

All hygge er glemt til nå, hensikten med min lille blogg var å fremkalle de gode følelse og den store inspirasjonen for kjærlighet og fred i heimen, med kona i den ene hånda  og gutten min i den andre. Alt svinner henne i småborgerlig latskap og ussel høflighet og liten respekt fra våre politikere. Gambling er farlig, sier de, og grep med ett all inntekt fra humane organisasjoner med å rive automatene fra dem. Og sendte den videre til norsk tipping under stoltenbergs flagg. Giske står her og river i bukselinninga mi og vil gi meg en klem, og vil at vi skal klemme hverandre. Faen heller trond. Jeg klarer ikke å klemme hver ei regning, lovnader og forslag om veiprising, høy strømregning og varslet renteøkning og en bonde fra leinstrand. Samma faen hvem bestefaren hans er. Klem den klembølgen opp i rævva di, gi halvorsen fingeren og gi oss en hverdag vi kan trekke på smilebåndet av. Jeg klarer ikke å sende brødskiva mi til afrika, hvis jeg veit du skal slikke av pålegget først! Faen, tenk den gamblinga vi på gølve driver med, hvert fjerde år?