Vafler fra San Francisco

Flokklederen tuslet inn på leirplassen, svetten siler han ut gjennom tunga. Den har jobbet hardt nå. Potene skjærer seg ned i skare av snø. Halen står rett ut. Mens han har saumfart området rundt leiren, har to hanner gått i kamp flere ganger rundt hunnlederen, og nå utfordrer han flokklederen.  Snuten løfter frem fortennene. Øynene smalner og den legger ørene bakover. Nakkepelsen skyter rett ut. 50 kg med muskler står beint klar til å angripe for livet. Enten drepe lederen eller dø.

Flokklederen skjelner i mellomtiden noe nye fremmedelementer i øyekroken.  En ny flokk, en annen stamme, nye lukter entrer leirstedet.  Den nye flokkens leder finn fort lederen, legger halen mellom beina. Setter seg. Slik har han spurt om å overvintre sammen med dem og vet hvem som er lederen.

Seks fullmåner senere, kommer det eldste hunndyret spaserende inn i det etablerte reviret. I kjeften bærer hun det som en gang var en hare. Hun går demonstrativt forbi den flokklederen hun hadde inntil nylig. Skambanket, slikker den gamle hannen poten sin. Følger med. For hunndyret går bort til den besøkende flokklederen, og legger byttet foran ham. Spillet er over nå, og alle hunndyrene samler seg foran denne nye lederen. Sterke muskler i ny giv, med nye aner under solen. Han har tatt over nå. Tre andre hanner omringer hele leiren. Og uler. Sjakk.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=586...

Å skrive et ord, er fire ord som beskriver en handling. Å erkjenne. Å føle illusjonen, og så beskrive den, tegne og male den foran øynene på leseren, slik at den samme illusjonen omfavner ham, griper henne, og fengsler dem.  Når rommet er følt, essensen er fanget, lukter beskrevet, velger man dramaet. Det er kanskje da de fleste som skriver, plukker det verste fra sitt eget liv, for at det skal bli et drama, blander det med følelsen etter første gang med sex, og fletter inn både fantasi og overskrifter fra avisen. Og vips en roman. Det siste krydderet, fra avisen, gir storyen identitet som tidsriktig og korrekt.

Men så finnes det noen. Som visker ut grensene mellom fiksjon og virkelighet. Leseren klarer ikke å blande eller dele elementene fra hverandre. Forvirring. Er du forvirret? Slapp av, jeg har ikke skrevet om forfatternes behov for å gå inn og ut av selvet enda. der er det mye å hente. Og iblandet et halvt snes med foreldre og spenningene der, så får vi en ny sjanger. Totalt blottet for fantasi og effekter som gjør at en ikke kjenner igjen naboen til forfatteren. Sjangeren heter Karl Ove Knausgård. Og han forteller om sin kamp på nesten 3000 ord, fordelt på seks bind. Han trer frem i media, i sorthvittbilder og trøkker ned familie og venner. Håret er halvlangt, blikket er sårende melankolsk, og tyskerne lurer iallverden på hva de skal oversette tittelen til. Fra Min Kamp altså. Å.. hvor ble det av Stephen King? Erlend Loe? Gert Nygårdshaug?

Jeg vet sannelig ikke om jeg vil "runke" til denne  sosial- "pornoen" han har knatret ut fra tastaturet som sannsynligvs har klart det som irriterer oss skeptikerne mest; gjort oss nysgjerrige, under unnskyldningen "En må vite hva det er man kritiserer". Faen, em sant.

...Ari Behn fordi han er den han er, jeg digger at det finnes menn som har gjort en jobb og avslutter med et godt julebord på Grand i Oslo for usle 1200 kr pr. pers. (småpenger). Jeg digger at statsministeren nå har fått egen repr.bolig, bak slottet, og jeg digger hensynsløst det hvite hus.