Vafler fra San Francisco

Andyben is drifting the plot

 

 

          Hey, smell my rubber and eat the dust. Her er en filmanmeldelse fra

The fast and the furious 3 Tokyo Drift!

 

Den lys beige 1971 Chevy Monte Carlo  er en nykommer i Hollywood til tross for sine mange år på veien, og vi kan bare skryte av hans filmdebut.

Med 560 hestekrefter innleder han filmen elegant og problematisk  over publikum, med en heftig duell med en Dodge Viper som bare kan sammenlignes med duellen mellom Luke Skywalker og Darth Vader, for de som ikke er helt inne i bilverdens alvor. Utfallet er katastrofalt og Mone Carlos sjåfør blir sendt til Tokyo hos sin far for å slippe unna ungdomsfengsel.

 

Her møter sjåføren  Mazda RX7. En orange japansk sprinter med 300 hk,  og vennene hans. Noen av dem hevder å være medlem av den japanske mafiaen.

Sjåføren inntar en ny verden og ny rolle. Monte Carlo må se seg forlatt til en fordel for en Mitsubishi EVO. Som da Donald Trump forlot kona si på 38 til fordel for hu nye dama på 29. Skjønner? Eller når, sånn satt på spissen, da Prins Charles valgte å skille seg med Diana til fordel for Camilla Parker Bowles! Like tragiske utfall. Alle sammen.  Men EVO’en leverer det plakaten lover. Heftig bilkjøring, drifting slow motion til japansk techno og 1234567 & 8’s, det japanske jentebandet vi kjenner fra Tarantino’s Kill Bill. Det spøles hele tiden svart gummi over det forferdelige dårlige manuskriptet som de har limt med papir rundt omkring. Bare for å tilfredstille de guttene som eventuelt tar med seg kjæresten sin på denne filmen. Underground-miljøet skildres så klisjeaktig ut over som gamle smuler gjenglemt i en matboks fra i går. , men akk det er greit. Det varer ikke så lenge omgangen. Skuespillere har aldri betydd noe i amerikansk bilfilm, når det er bilene som betyr noe, det er derfor de har sitt publikum. Burt Reynolds passer perfekt bak rattet i 1977 Trans Am. Men ikke i en god dialog med Robert De Niro. Capisch?

 

Filmen var knall bra den. Jeg kaster terningene fra speilet over panseret, og den får 11 av 12 mulige. Tapt av dårlig manus. Men det er greit.

 

 Chrysler Stratus

 _____________________________________________________________________________________________________________

 

 

Stillhetens Tjern

 

Fakta :

 

Regi: Martin Lerstad

Foto: Martin Lerstad

Manus: Martin Lerstad

Genre: Drama/thriller

Skuespillere: Arne Olav Røe, Tone Røe og Hans Petter Gustad

Nasjonalitet: Norge

Språk: Norsk

Produsent: Martin Lerstad / ML Produksjoner

Lydformat: Dolby Digital, PAL 2,0 Stereo

Bilde: 1.85:1

Spilletid: 35 minutter

Ekstramateriell: Bakom filmen, tabber og trailer

 

 

Stillhetens potensiale

 

Det begynte med at jeg fikk en flyer i hånda. Stillhetens tjern, ute på DVD 9 juni 2006.

Jeg bestilte filmen og mottok den veldig kort tid etter. Heftig omtale av kjente som kjenner regissøren har skrytt godt av 16-åringen som har stått for omtrent hele produksjonen alene. Resten har han og gjort, i form av overtale folk til å bistå og samtidig få folk til å tro på prosjektet. Regissøren Martin Lerstad er ambisiøs og har visjoner og en drivkraft for å oppnå noe i norsk film. Vi som ser film, kjenner ikke til Lerstad, men en influensa fri fugl hvisket meg i øret her om dagen at Lerstad nå skal i skole. Slik at vi får mer fra den kanten om en tid, tviler jeg ikke på. Jeg tror på Lerstad.

 

      Paret Stine(Tone Røe) og Morten (Arne Olav Røe) trenger et avbrekk fra en hektisk hverdag, skriver produsenten selv bak coveret. Og med den viten i huet, spiller de gode roller, da jeg får et klart inntrykk av at de enten er slitne etter noe, eller har problemer i forholdet. De sier ikke så mye til hverandre, det nesten gnistrer en tidligere konflikt mellom dem, som de sammen forsøker å komme seg ut av med nettopp en tur i marka. Et avsidesliggende skogstjern. De slår leir ved ei hytte, med telt og kakler videre på lunkent forhold. Det er ikke negativt, for her kommer et vagt forsøk fra Morten på tilnærming. Fortid. Morten bringer litt inn fra barndommen og fisketurer  med bestefar. Men jeg frykter desverre at jeg overfortolker  filmen og budskapet eller hva det er M. Lerstad vil med filmen. Om han vil ha inn det som et sideplot og samfunnskritisk fyllmasse. Iallfall fungerer det ganske godt. Hvis ikke, så ber jeg regissøren ta det som et tips for fremtiden. Jeg liker det.

I samme øyeblikk, blir Orkdal Sparebank ranet. Raneren,(Hans Petter Gustad) mislykkes med tidspunktet, rett etter åpningstid) og får kanskje ikke med seg stort mer enn noen få tusenlapper. Oppgitt griper han utbyttet og stikker til skogs. Jeg aner et snev av humor, som funker i et høyt tempo. Med politi på hjul, setter han kursen opp mot skog og fjell.

 

Og Stine og Morten begynner etterhvert å få følelsen av å ikke være alene.

 

Jeg aner også noe samfunnskritikk med politiet i filmen. For politiets kunnskaper om menneskelige relasjoner er stadig på bånn og det kommer frem i filmen. Herlig. 

          Filmen er produsert på amatørnivå, men det er ikke langt unna profesjonell norsk filmkunst. Alt tatt i betraktning. Jeg likte filmen godt, storyen og ekstramaterialet, så de 178 kronene som jeg betalte, omtrent det samme for en kjøpefilm fra Hollywood, synes jeg var verdt. Så jeg entrer chevyen og finner terningene i speilet og kaster dem utover panseret. Og Stillhetens tjern får 8 av 12 mulige.

Den mister litt av grunnet plottet. Ikke at det er dårlig.. men jeg ville lagt det opp litt annerledes i rekkefølgen. Men jeg er ikke regissør. Det er Martin Lerstad. Og jeg  ønsker deg velkommen

  

 

Andyben is silence