Vafler fra San Francisco

Åge er på høyden i livet sitt, det er snart høst. Han gjør det som faller han helt naturlig, han går inn for en kjempefest og vil gjøre det beste ut av det og kan det. Et modent musikalsk party, ikke tillatt for unger, men tillatt likevel. Vi får liksom et glimt inn for å se hvordan det gjøres, hvordan ting skal takles når man eldres og kan faget; livet. Herlig, herlig

Men Åge er også forutsigbar. Og det er ikke et minus her. Han følger ei oppskrift som er sikrere enn NRK's gullrekke, med noen gladlåter, et par kjærlighetserklæringer og et spark til de i samfunnet som lever av å gjøre livet ditt kjipere enn det allerede er, om du har et. Det er særs journalister som får det denne gangen, på "Rebecca" og "Monster" På singelen "Janne Ahonens smil" uttrykker han et lyrisk bilde, en genial metafor som bare Åge kan. Jeg håper og regner med at "Ælske dæ" og "Lyst" er adressert til sin elskede. Jeg blir nesten sjalu for å ikke kunne stille med like god uttrykksform overfor min egen elskede. Men at jeg vil adressere disse to i retning min kjære, er det ingen tvil om. Hun er vant til det. Jeg kan i egenskap av å ha vært gift i 12 år nå, forsikre om at Åge spiller en vesentlig rolle i min uttrykksform overfor min utkårede, og det er ingen dårlig heder. Faen, det er derfor vi har slike geniale lyrikere og artister, kunst og underholdning i livet. som et krydder  til livets rett. Deilig Deilig.

Åge balanserer ikke, han går sikkert avgårde på eggen, som det er motorvei han utfordrer. Åge kan det.   

Takk Åge. Du svikter ikke.