Vafler fra San Francisco

Nyhetsportalen ABCNyheter skriver i dag om sykepleieren som leste fra Bibelen for en pasient som var dødssyk. Pasientens pårørende har funnet grunn for å klage inn sykepleieren til fylkeslegen i Sogn og Fjordane, da de mener det har ført til ytterligere angst og uro for døden. Fylkeslegen mener etter de har fått opplysninger om saken, at sykepleieren har gått langt over sin aktive rolle på dødsleie enn som kan være ønsket. Åndelige spørsmål skal imøtekommes, men det er strenge etiske regler for helsepersonell å følge dette. Og ikke lede an i en forkynnende retning. 

Sykepleieren selv har klaget saken inn for Etisk Råd for sykepleiere som ser en annen vinkel. "– Med de opplysningene vi har fått i saken, har vi vurdert dette som god praksis i motsetning til hva Helsetilsynet sier, opplyser rådets leder Maria Aakre". (Sitat; ABC Nyheter.red) 

Så her er det altså god mat for en lang debatt eller? Maria Aakre sier videre at uro og dødsangst er en nødvendig del av en livsavslutningsprosess for de fleste av oss. 

(kilde: http://www.abcnyheter.no/node/43898) 

andyben

aut.v.pl.  

P1s morgenandakt er det programmet som har flest lyttere i radionorge. Det er antagelig flere faktorer som spiller inn. En av dem er gjerne at det kommer som en post inn i et annet program, og i og med at andakten varer i kun 3 minutter, så er det ingen som gidder å skifte kanal i mellomtiden. Og at det da samtidig finnes folk da som tar til seg ordene og faktisk lytter til hva prestene har å komme med. Slik som jeg? 

Uansett. I dag mandag 19 mars fant jeg budskapet så interessant at jeg øyeblikkelig skrev til  Per Arne Dahl, og ba om lov til å gjengi andakten hans her på vafler fra San Francisco. Denne bloggen er jo oppkalt etter ei vaffeloppskrift fra Sjømannskirka i San Francisco tross alt.

Og så vil jeg være dere faste lesere forut; Tolk og ta imot budskapet på vegne av dere selv og ikke mine vegne og deretter videre motivasjon for forfall om Jesus ikke kommer. ;-)

"

Den sikreste måten å ødelegge en bil på er å ikke foreta seg noe som helst for å holde den ved like. Den mest effektive måten å legge en gård øde på er å la ugresset vokse, tak lekke og panel råtne for å gi forfallet best mulig vekstmulighet.

Den garantert mest effektive måten å ødelegge gode relasjoner på, hva enten det gjelder en arbeidsplass, et samliv eller vennekrets er å ta andre for gitt og å ta forholdet som en selvfølge. Forandring og liv kommer aldri av seg selv. Det er forfallet og døden som kommer av seg selv

 Tendensen i vår kultur er å følge minste motstands vei, velge de korte distanser og satse på det som går mest mulig av seg selv. Vi kjøper heller nytt enn å reparere, vi bytter heller en vare enn å ta vare på det vi har. Det er slutt på å lappe klær. Det er enklere å kjøpe nytt. Vi gidder ikke lenger å reparere en fiskesnelle. Det er så billig å kjøpe en ny.

Alt som ikke går av seg selv, hiver vi på søppeldynga. Derfor velger vi heller en ny partner der ute enn å investere i den partner vi har hjemme. Vi overveier mer alvorlig en ny utdannelse enn å kjempe oss til en benyttelse av den vi har. Vi søker heller en ny arbeidsplass enn å ta bryet med å snakke med sjefen om mistrivsel og misnøye der vi er.

Mange av oss tar livet for gitt og samlivet som en selvfølge. Følgelig brer misnøyen og utakknemligheten seg, selv om Norge av FN for sjette året på rad ble kåret til verdens beste land å leve i. Det er innsideopplevelsen av livet vi strever med. Landet vi bor i er sjeldens vakkert og ressursrikt, og levestandarden bedre enn de fleste i verden kan drømme om å oppleve.

Men hva hjelper det hvis den mest dominante folkebevegelsen er passiv nytelse og utakknemlig forbruk med forfall, sutring og splittelse av fellesskap som de mest åpenbare frukter. Det er høyst betimelig at Mannen fra Nasaret utfordrer oss i det evangeliet som virkelig er en hyllest til livet, Johannes evangeliet, kp.6,27: ”Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere”.

Noen og enhver av oss burde la seg utfordre i denne fastetiden og stille noen avgjørende spørsmål: Hva bør vi ta tak i og gjøre noe med for å unngå livsrot, forfall og ødelagte relasjoner? Hvordan kan vi bidra til å tre ut av utakknemlighetens sløve sfære og ta ansvar for eget og andres liv?

Livet er for kort til å ikke handle. Livet er for dyrebart til å la humla suse. For det eneste som går helt av seg selv, er forfallet.

" 

                                                                                                                                   Per Arne Dahl

P .S Du kan høre andakten på http://www.nrk.no/programmer/radio/andakten/1.2031276

Anders J  

1001 Album du må høre før du dør!

Endelig! Endelig. FINALLY. The norwegian market is coming into it with a blast from the international market. For endelig har også det norske markedet skjønt det. Vi fikk et lite drypp av det i Nick Hornby’s High Fidelity (1996). I Rob’s skikkelse som driver Championship Vinyl i London, blir vi matet ekspressivt med lister over damer og jenter han har kysset med, fra barneskolen og opp til samboere, til biografisk og kronologisk platelister som bekrefter livet hans med plateutgivelser. Nå er den altså kommet. Internasjonalt står redaktøren fra musikkmagasinet Rolling Stone, som har samlet det beste av musikkjournalister fra verdens kulturelite. Sammen har de plantet 1001 album mellom to permer. For undertegnede så kommer ikke forfatterne med noe nytt om M. Jackson’s utgivelse Bad i 1987. Men det skal noe til da. Men fra George Michael’s album ”Faith” kommer det morsomme banaliteter som at mannen klarte faktisk å samle motebransjens homofile og heterofile under samme paraply med skinn, lær, tredagers skjegg og ørering, labeled’ Levis. Cool. Og at albumet faktisk blir beskrevet som en bauta i popverden og sendte artisten rett opp på samme hylle med Michael Jackson, Madonna og artisten tidligere kjent som Prince.

 
Michael Lydon, redaktøren gives the rock a face with a bad name?

Bon Jovi er med. Og det er glatt når det glanset og vått. Boken omtaler Bon Jovi. Deres debutplate Slippery When wet blir  omtalt med sporene samt virkningen den hadde i musikkverdenen sosiologisk sett.  

 
Videre kan man bli opplyst om Iron Maidens album, The number of the beast. Det kanskje mange tror er et satanistband, herav navnet på denne plata, henvisninger til Johannes Åpenbaring. Kristne aksjonister demonstrerte vilt. Coveret, som senere er blitt bandets avtrykk, signert av Derek Riggs, etterlot vel heller ingen tvil. Men i virkeligheten er det kun snakk om at det var et mareritt som bassisten Steve Harris hadde. Selv u.t. som ikke liker hard metal noe videre, kan høre på denne plata. Den er god og melodiøs. Men jeg vil antakelig ikke komme til å kjøpe den.  Men det sier litt om mangfoldet i denne boka. For norske Røyksopp er representert, samt, Aerosmith, Eminem, Snoop Dogg og ZZ Top. U2 blir listet flere ganger, men et raskt overblikk, virker det som om Bob Dylan er representert flest ganger. Jeg kjenner ikke Bob personlig. Heller ikke musikalsk. Men det får en til å undre. Hva er det med Bob? Kanskje en skal konse’ mer på ham i tiden fremover? Kanskje det er det som er meningen med boka? Hvor ville jeg vært, hva ville jeg vært, om jeg ikke fikk med meg Bob Dylan før jeg dør?  Men det spør også boken om, etter slippet av Blonde on Blonde (1966). Rocken’s første dobbeltalbum, som definerer Bob’s ville tankeeksperimenter som gjorde til at Bob dro fra resten av verden, slik at vi ikke klarte å holde følge.

Boken vil uansett stå igjen som mer enn en bauta, men også som en arv. En gave fra de musikalske velstående til neste generasjon. Og det er sikkert. Og jeg er fristet til å si til gutten min på 3; hør her, gutten min. Denne boken er din, men "mama’s and papa’s", vi låner’n.