Vafler fra San Francisco

1001 Album du må høre før du dør!

 

Endelig! Endelig. FINALLY. The norwegian market is coming into it with a blast from the international market. For endelig har også det norske markedet skjønt det. Vi fikk et lite drypp av det i Nick Hornby’s High Fidelity (1996). I Rob’s skikkelse som driver Championship Vinyl i London, blir vi matet ekspressivt med lister over damer og jenter han har kysset med, fra barneskolen og opp til samboere, til biografisk og kronologisk platelister som bekrefter livet hans med plateutgivelser. Nå er den altså kommet. Internasjonalt står redaktøren fra musikkmagasinet Rolling Stone, som har samlet det beste av musikkjournalister fra verdens kulturelite. Sammen har de plantet 1001 album mellom to permer. For undertegnede så kommer ikke forfatterne med noe nytt om M. Jackson’s utgivelse Bad i 1987. Men det skal noe til da. Men fra George Michael’s album ”Faith” kommer det morsomme banaliteter som at mannen klarte faktisk å samle motebransjens homofile og heterofile under samme paraply med skinn, lær, tredagers skjegg og ørering, labeled’ Levis. Cool. Og at albumet faktisk blir beskrevet som en bauta i popverden og sendte artisten rett opp på samme hylle med Michael Jackson, Madonna og artisten tidligere kjent som Prince.

 
Michael Lydon, redaktøren gives the rock a face with a bad name?

Bon Jovi er med. Og det er glatt når det glanset og vått. Boken omtaler Bon Jovi. Deres debutplate Slippery When wet blir  omtalt med sporene samt virkningen den hadde i musikkverdenen sosiologisk sett.  

 
Videre kan man bli opplyst om Iron Maidens album, The number of the beast. Det kanskje mange tror er et satanistband, herav navnet på denne plata, henvisninger til Johannes Åpenbaring. Kristne aksjonister demonstrerte vilt. Coveret, som senere er blitt bandets avtrykk, signert av Derek Riggs, etterlot vel heller ingen tvil. Men i virkeligheten er det kun snakk om at det var et mareritt som bassisten Steve Harris hadde. Selv u.t. som ikke liker hard metal noe videre, kan høre på denne plata. Den er god og melodiøs. Men jeg vil antakelig ikke komme til å kjøpe den.  Men det sier litt om mangfoldet i denne boka. For norske Røyksopp er representert, samt, Aerosmith, Eminem, Snoop Dogg og ZZ Top. U2 blir listet flere ganger, men et raskt overblikk, virker det som om Bob Dylan er representert flest ganger. Jeg kjenner ikke Bob personlig. Heller ikke musikalsk. Men det får en til å undre. Hva er det med Bob? Kanskje en skal konse’ mer på ham i tiden fremover? Kanskje det er det som er meningen med boka? Hvor ville jeg vært, hva ville jeg vært, om jeg ikke fikk med meg Bob Dylan før jeg dør?  Men det spør også boken om, etter slippet av Blonde on Blonde (1966). Rocken’s første dobbeltalbum, som definerer Bob’s ville tankeeksperimenter som gjorde til at Bob dro fra resten av verden, slik at vi ikke klarte å holde følge.

Boken vil uansett stå igjen som mer enn en bauta, men også som en arv. En gave fra de musikalske velstående til neste generasjon. Og det er sikkert. Og jeg er fristet til å si til gutten min på 3; hør her, gutten min. Denne boken er din, men "mama’s and papa’s", vi låner’n.