Vafler fra San Francisco

Snøen knirker igjen under bena mine når jeg går. Terassehus "in art deco", med et imperialistisk snitt, står monumentalt i snøføyka som blåser over slettelandet tiller. vindblåste snøkrystaller tett pakket sammen oppover husveggene. Nesten ingen folk å se, tiden på døgnet tross alt. Hvit snø legger en egen glans over lanskapet tross alt. Like lunefull som havet. Evige vidder som fortærer vei, bygg biler og busser. Alle lyder dempet i skumringen. Over bruen i horisonten, sentrifugerer blålys som skjærer den mørke himmelen som er i ferd med å lukke seg over Trondheim By i Januar. Og man vet det er noen som ikke har det så bra nå. Et sted skal den sykebilen. Mens skoene min trykker ned snø, det knirker. Det er herlig å knirke i snø igjen. Fra kjøpesenteret og smilende mennesker, får vi nesten det motsatte av advent. Et klimaks i tomrom. Skal vi ha den snøen? Januarmannen hyler seirende lavt over oss , der oppe i skyene, med flammende gap og trusler om miljøkatastrofer. Skyene er svart som CO2 fylte oljefat. Åge synger den kom i "fra havet med vind".  

        Jeg skraper snøen vekk fra trappen, ironisk nok. Kram hvit og uskyldig masse. Til glede for barna, til forargelse for noen. En sinna nabo måker den vekk med grynt og faenskap. Jeg lukker døren, og kommer inn i stua. Her og, knirker det. Men i peisen. Det er lyst og fint. Jeg stiller inn persiennene på "nesten se inn, hvor koselig og greit jeg har det" modus. Jeg har litt snø i håret enda. Kinnene mine er røde. Jeg har just vært ute og hilst på januarmannen igjen. Herlig. Kos dere i snøen. 

Andyben og Januarmannen