Vafler fra San Francisco

Ifpi er paraplyorganisasjon for norsk platebransje. Det er de som klør seg i hodet over at ungdommen i dag laster ned musikk fra nett og ellers dealer musikk alle andre steder enn der IFPI har full kontroll. IFPI har hatt full kontroll siden 1939-  du kan lese mer om IFPI på www.ifpi.no 

Åpent brev til IFPI og Marthe Thorsby

Jeg ser av Dagbladet her om dagen at De etterlyser med IFPI i ryggen og Deres posisjon ellers, en holdningsendring blant forbrukerne.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne jeg, Marte. Kanskje begynne med å
be Dem stikke fingeren i jorda og kjenne terrenget. Hvor kaldt det er
der nede. Kjenner du?
Det er oss. Og oss er vi som vender deg en kald skulder.
Hvem er vi?
Vi er de forbrukerne som etterlyser å kunne gå og handle musikken et
annet sted enn til ei skrulle eller en annen tulling med piercing i
ansiktet og født etter 1985 og som ikke vet hvem The Smiths, er, The
Who eller Jane Birkin og Co. Sergei Geinsbourg. Eller en tidlig
utgivelse av Leonard Cohen. Vi ønsker en individuell og enkeltstående
platesjappe nede på hjørnet som er uavhengig.
Vi ønsker å komme til en platebutikk for å kunne få kjøpt ei plate vi
vil ha, og ikke få svar om at nei.. ehhh øhh.. du skjønner den har vi
ikke.. nei den kan vi ikke bestille, det er "hovedkontoret" i oslo som
bestemmer at den skal vi ikke ha. Det er de som bestemmer...
Jane Birkin, hvem er' a ?

Du skjønner kjære Marte, Vi ønsker å finne ei annen platesjappe enn
Free Record shop eller platekompaniet. Hvilke andre kjeder er det
igjen forresten?
Vi har heller ikke sjanse til å lenger orientere oss om hva som finnes
på markedet. Annet enn VG lista, P4 og kanal 24, samt hva Håkon Moslet
hos P3 bestemmer hva jeg til og med skal høre der.
Og da blir det litt trist. Og for litt siden kjøpte jeg musikk ved
hjelp av datafiler inne hos Musikkonline.no. Men litt opprydding inne
i harddisken, så forsvant jo lisensene på låtene. Nå er låtene
ubrukbare. musikk som jeg har betalt for, og lisensene får jeg ikke
tilbake. Det ligger det klar beskjed om på de nevnte nettsidene.
 Så da strømmer det inn en eller annen pakke i posten fra fetteren i
England som handler musikk for meg, kjøper litt online, hardware på
Virginrecords.com som kommer i posten. Blitt nesten som den gamle
følelsen som å handle gnistrende fersk vinyl før i tiden, og forte seg
hjem for spille den. Og de platene jeg kjøper i england, de får ikke
du registrert vettu.. Og spørsmålet er; er jeg den eneste?

Nei, Marte Før du etterlyser holdningsendring, så må jeg få be om en
kraftig omstrukturering innad i bransjen og gjør det trivligere for
oss kundene. DA kommer vi nok tilbake!

Takk for oppmerksomheten

Anders J

P.S- Det siste nye i saken da alt ble personlig, var da jeg ville handle etter en liste på
30 produkter a ca verdi på 4200 kr.  etter en forsikringssak. Ingen ville ta imot denne. hverken Platekompaniet eller Free Record shop. Alle viste til internettsider og beskjed om å ordne det sjøl. Dårlig service i høysetet. En slik butikk må da skjønne AT JEG VIl IKKE HANDLE PÅ INTERNETT! Jeg liker mennesker, kommunisere handle med relasjoner. En bunke med varer til over 4000 grenser til skikkelig materialisme, derfor vil jeg også kunne knytte denne handelen til noe mer enn å leite og knote på internett.  

Ingen norske bedrifter fikk kloa i disse pengene og listen.  

Hele Deres bransje driter i eget reir og det har dere gjort siden internett kom, gett. Og det ser jammen ut som dere har diare. For dere har vel ikke tenkt å stoppe heller med det første.  

Andyben is drifting the plot

          Hey, smell my rubber and eat the dust. Her er en filmanmeldelse fra

The fast and the furious 3 Tokyo Drift!

Den lys beige 1971 Chevy Monte Carlo  er en nykommer i Hollywood til tross for sine mange år på veien, og vi kan bare skryte av hans filmdebut.

Med 560 hestekrefter innleder han filmen elegant og problematisk  over publikum, med en heftig duell med en Dodge Viper som bare kan sammenlignes med duellen mellom Luke Skywalker og Darth Vader, for de som ikke er helt inne i bilverdens alvor. Utfallet er katastrofalt og Mone Carlos sjåfør blir sendt til Tokyo hos sin far for å slippe unna ungdomsfengsel.

Her møter sjåføren  Mazda RX7. En orange japansk sprinter med 300 hk,  og vennene hans. Noen av dem hevder å være medlem av den japanske mafiaen.

Sjåføren inntar en ny verden og ny rolle. Monte Carlo må se seg forlatt til en fordel for en Mitsubishi EVO. Som da Donald Trump forlot kona si på 38 til fordel for hu nye dama på 29. Skjønner? Eller når, sånn satt på spissen, da Prins Charles valgte å skille seg med Diana til fordel for Camilla Parker Bowles! Like tragiske utfall. Alle sammen.  Men EVO’en leverer det plakaten lover. Heftig bilkjøring, drifting slow motion til japansk techno og 1234567 & 8’s, det japanske jentebandet vi kjenner fra Tarantino’s Kill Bill. Det spøles hele tiden svart gummi over det forferdelige dårlige manuskriptet som de har limt med papir rundt omkring. Bare for å tilfredstille de guttene som eventuelt tar med seg kjæresten sin på denne filmen. Underground-miljøet skildres så klisjeaktig ut over som gamle smuler gjenglemt i en matboks fra i går. , men akk det er greit. Det varer ikke så lenge omgangen. Skuespillere har aldri betydd noe i amerikansk bilfilm, når det er bilene som betyr noe, det er derfor de har sitt publikum. Burt Reynolds passer perfekt bak rattet i 1977 Trans Am. Men ikke i en god dialog med Robert De Niro. Capisch?

Filmen var knall bra den. Jeg kaster terningene fra speilet over panseret, og den får 11 av 12 mulige. Tapt av dårlig manus. Men det er greit.

 Chrysler Stratus

 _____________________________________________________________________________________________________________

Stillhetens Tjern

Fakta :

Stillhetens potensiale

Det begynte med at jeg fikk en flyer i hånda. Stillhetens tjern, ute på DVD 9 juni 2006.

Jeg bestilte filmen og mottok den veldig kort tid etter. Heftig omtale av kjente som kjenner regissøren har skrytt godt av 16-åringen som har stått for omtrent hele produksjonen alene. Resten har han og gjort, i form av overtale folk til å bistå og samtidig få folk til å tro på prosjektet. Regissøren Martin Lerstad er ambisiøs og har visjoner og en drivkraft for å oppnå noe i norsk film. Vi som ser film, kjenner ikke til Lerstad, men en influensa fri fugl hvisket meg i øret her om dagen at Lerstad nå skal i skole. Slik at vi får mer fra den kanten om en tid, tviler jeg ikke på. Jeg tror på Lerstad.

      Paret Stine(Tone Røe) og Morten (Arne Olav Røe) trenger et avbrekk fra en hektisk hverdag, skriver produsenten selv bak coveret. Og med den viten i huet, spiller de gode roller, da jeg får et klart inntrykk av at de enten er slitne etter noe, eller har problemer i forholdet. De sier ikke så mye til hverandre, det nesten gnistrer en tidligere konflikt mellom dem, som de sammen forsøker å komme seg ut av med nettopp en tur i marka. Et avsidesliggende skogstjern. De slår leir ved ei hytte, med telt og kakler videre på lunkent forhold. Det er ikke negativt, for her kommer et vagt forsøk fra Morten på tilnærming. Fortid. Morten bringer litt inn fra barndommen og fisketurer  med bestefar. Men jeg frykter desverre at jeg overfortolker  filmen og budskapet eller hva det er M. Lerstad vil med filmen. Om han vil ha inn det som et sideplot og samfunnskritisk fyllmasse. Iallfall fungerer det ganske godt. Hvis ikke, så ber jeg regissøren ta det som et tips for fremtiden. Jeg liker det.

I samme øyeblikk, blir Orkdal Sparebank ranet. Raneren,(Hans Petter Gustad) mislykkes med tidspunktet, rett etter åpningstid) og får kanskje ikke med seg stort mer enn noen få tusenlapper. Oppgitt griper han utbyttet og stikker til skogs. Jeg aner et snev av humor, som funker i et høyt tempo. Med politi på hjul, setter han kursen opp mot skog og fjell.

Og Stine og Morten begynner etterhvert å få følelsen av å ikke være alene.

Jeg aner også noe samfunnskritikk med politiet i filmen. For politiets kunnskaper om menneskelige relasjoner er stadig på bånn og det kommer frem i filmen. Herlig. 

          Filmen er produsert på amatørnivå, men det er ikke langt unna profesjonell norsk filmkunst. Alt tatt i betraktning. Jeg likte filmen godt, storyen og ekstramaterialet, så de 178 kronene som jeg betalte, omtrent det samme for en kjøpefilm fra Hollywood, synes jeg var verdt. Så jeg entrer chevyen og finner terningene i speilet og kaster dem utover panseret. Og Stillhetens tjern får 8 av 12 mulige.

Den mister litt av grunnet plottet. Ikke at det er dårlig.. men jeg ville lagt det opp litt annerledes i rekkefølgen. Men jeg er ikke regissør. Det er Martin Lerstad. Og jeg  ønsker deg velkommen

Andyben is silence

Heia min kjære Benedicte

        Du tildeles herved fra ANDERS Y ANDYBEN ACADEMY AWARD for å være min elskverdige hustru med den mest forståelsesfulle  evnen til å være min kone, være mor for mitt barn som jeg er far og for den lange reisen vi startet for 10 år siden. Du viser sammen med ditt fysiske ytre, ved å være dem mest tiltalende sexy kvinnen jeg vet og garantier for at du er alltid den eneste. Jeg ser på menyen, men jeg nyter aftenmaten hjemme.

Du er kjærlig og imøtekommende, elskverdig og deilig. Du er trygg og samtidig farlig distrig og uutforsket. Et spennende terreng jeg antagelig vil bruke resten av livet mitt på utforske.

                                   Anders j.

Jeg leser ikke Bjørneboe's Uten en tråd, nå. Men skulle gjerne gjort det for anledningen. Hvilken anledning da? Trådløst? Jepp, med andyben's nye klær, sitter jeg på verandaen og surfer på nettet med laptopen til kona. Endelig på nett med den og. Jeg leser Djevelen og frk. Prym nå, og er så kreativ for tida, at jeg går snart inn i INSOMNIA. Det er så mye inspirerende i livet mitt akkurat nå, kona er jeg igjen nyforelska i, sola skinner, nabobikkja gneldrer, voi voi, og sykkelen er fiksa. Mp3 spilleren har fått nytt batteri. så da har vi det. i boks. Men, wired. fordi laptopen trengte strøm. Ha en fin dag.