Vafler fra San Francisco

DØDSBREVET

            Kjære Tiedemann!

            Hvem er jeg? Det er så mørkt. Så kaldt. Jeg ser ingenting. Hører du? Ingenting. Ingenting Tiedemann. All min fremtid, svinner som sandkorn, bilder ryr vekk, i oppløsning. The bowtie fra Chevrolet, Cowboyen med lassoen og en Marlboro. Alt er vekk nå, eller hva?

Brev fra sør trøndelag tingrett.

            George H. Mead, den amerikanske filosofen og psykologen har visst sagt noe klokt om identitet. Svært forenklet kjøper jeg teorien om barnet. Diebarnet. Som med en fast hånd suger puppen til mor. Barnet har ikke på dette tidspunkt noe som helst identitet. Ikke før den blir separert fra brystet og på den måten opplever noe annet enn brystet. Den er altså i ett med brystet. Men da den blir revet fra, oppdager den altså at det er noe annet, der ute. Men hva da?

            Innkalling – rettslig avhør og mulig tilståelsesdom. Dette, annet skjer igjen. Og igjen. Til det ikke lenger er unntaket, men regelen. Da er vel dette annet, generalisert? Vi får da et generalisert annet, og det er da Finn Kalvik skrev ”Finne meg sjæl” for det er hva han gjorde da han støtt og stadig ble revet bort fra puppen til mor. Dette annet, sannsynligvis en gitar, ble regelen, og Kalvik fikk etablert seg selv som en person, (selvet) som de kaller det i psykologien. Og vips.. identitet. Eller hva?  Den offentlige påtalemyndighet mot NN.

            Så hvor er du Tiedemann?

Den hellige treenighet har falt fra. Tilbake sitter to elementer som er tatt ut fra en helhet, og holismen er revet vekk fra ordboka.. for alltid?

Tiedemann er død, lenge leve General Hamster

 

      

Hmmm… Sukk…sukkelukk. Dukkelukk. .. klukk klukk.  Klukk.. Oi.. nei, nå lød jeg vel som ei høne. Og det er ikke noe særlig, med tanke på den influensaen disse skapningene sliter med på … i  under.. øhh. Bak.. ja i noen land.
Liker ikke høner jeg. De synes å være så sinte. Og så prater de så mye.. i flokk. I munnen på hverandre. Host.. host hark.. oi. Den satt. Håper det ikke er influensa.
Tilbake til hønene. Og ikke minst hanene. Som stadig holder hønene i sjakk. Liker ikke haner heller jeg. Haner som klukker og klakker i alskens farger, og som ikke tenker på annet enn høner. Høner og mat.  Hissig, blir de og,  jeg hørte en bonde jeg kjenner, fortelle at han hengte opp et bilde av ei høne foran … en sekk fra Felleskjøpet; Format tror jeg.  Han hengte det opp inne i fjøset der hanene går. De ble ville. Gikk helt bananas der inne sa bonden. Helt texas. Fløy frem og tilbake, fjær fløy, og hoder rullet. Og blodet fløt. Katastrofe.
-         Var det nødvendig da, sa jeg. Du vet jo hvordan de blir med disse bildene.
Bonden så vekk fra meg, tygde på en.. noen  hmm.. noe fra den Format sekken. Rettet på cap’n fra Felleskjøpet.. fanden lyste i nøtta på ham. Det så jeg.
-Må vise dem hvem som er sjefen vet du. Så er jeg jo fri til henge opp hva jeg vil der inne. Hva skjedde videre spurte jeg.. Det kom et sånt drag over ansiktet hans.  Mørke øyne.. som når det plutselig skyer over, midt på sommeren, uten forvarsel.
-det var et innmari arbeid etterpå. Å rydde opp det sølet. Måtte skille dem alle, lage forskjellige båser.. med høye gjerder. Tok ned bildet, og sverget at jeg aldri skal gjøre det mer igjen. Men sånn er det. Går bedre nå. Hender det blir bråk når jeg viser meg i døra og sånn, men det går greit etter et kvarter eller så. Og slik tror jeg det alltid vil være. Alltid. Bonden ristet på hodet.
-Skulle aldri ha skaffet de hønene. Og hanene. Bare styr og rot. Fra ende til alt. for å vrenge på det ordspillet.