Vafler fra San Francisco

Månen har gjemt seg bak en sky. Skyen er større enn fylket jeg bor i.

Over myra, svaier trærne engstelig fra side til side, en sterk kraft ligger lavt over skaret snø og råtne muselik. Greiner, blader og bjørk blåser opp tornadisk.

Ikke ved enden av myra, men litt utpå ligger en byll av ukjent opphav og på en manns størrelse.

            Rett før han demonisk reiser seg med rakk rygg og vid frakk i hele sin brede skygge, blåser en to dagers gammel avis mot ham, med krigstyper om vold, stormer og mord. Han er halvveis oppreist nå. Avisen har hengt seg oppi rundt foten hans. Hånden, en gammel frossen arbeidshanske klyper tak i den. Han retter ryggen, løfter avisen. Hadde man stått litt på avstand fra denne skikkelsen, ville man sett avisen hadde forsvunnet like under hattebremmen. Forsvunnet i mørke.

            Hatten ser seg litt om. Noe som ligner en frakk, blåser opp til hver side. Det ser ut til at det flyr rester fra den. Men det er ikke rester.  Det er... er penger. Noen sedler flyr fra side til side. En regning utgått på forfall faller ned før den kaster seg videre. En iskald sno trekker den med seg inn mellom skyggene blant trærne.

            Frakken koster av seg litt skitt fra skuldre og arm.  Barnåler fra ei gammel maurtue og rester fra et bål faller ned. Litt jord ,snø og is. Ei side fra et ukeblad om slanking, river han fra frakkeslaget. Lar den fly av sted. Han løfter etterhvert føttene for å gå av sted. Treskoene er tunge, går lett gjennom snøen som når ham opp til knærne. I utkanten av myra ligger et hus med lys i vinduene. Det ryker av pipa. Han setter retningen dit. Det er mørkt. Men han ser lysene.

            Det blafrer lavtrykk fra ham. Udefinerbare ulumskheter faller fra ham etterhvert. Men vent litt... blir han mindre?  Flere regninger og ubetalt porto og dårlig hverdagslighet og ondskap øker i styrke rundt ham. Dårlige røde nyheter faller også nå, etterhvert som han nærmer seg huset.

Han holder armene litt hevet foran seg, føler seg frem. Går gjennom snø og is. Treskoene henger på. 

Etterhvert som han nærmer seg huset, hører han musikk. Det lyder kjent. Det er Palace of Pleasure’s Orango Tango.

            Han bryter seg gjennom ei treklynge ved enden av myra. Et tykt grantre knekker.

            Lysene gir varme. I peisen knaker det godt av furu. Levende lys.

Den lille løper rundt med en kosebamse i bare nattdrakten. Han synes smokken er den beste ting i verden, og så flott at smokken kom akkurat til ham! Han synes det er så fantastisk. Han bryter opp i glede med de små hendene i været og løper til mamma for å dele gleden. Pappa leser sin avis. Drikker kaffe. Men med det samme han kommer opp i mammas fang, hører de alle et brak utenfor. Noe som knekker. Og så metall. Knust glass.

            Utenfor har ei stor furu falt over en bil. En sort Voyager er omtrent knust på midten.

Og på verandaen står han. Frakken. Ingen ser ham. Og det er bare frakken igjen nå. Hansken er fløyet sin vei. Like ens har også hatten. En skygge, som engang var en arm og en knyttneve hever seg...

            -Det var sikkert bare et tre ute på myra, sier far. Han smiler. Tenner en Tiedemann ettertenksomt. Smiler. Den lille ser det. Løper til pappa. Vil opp på armene hans. Det er så trygt og godt hjemme. Mamma kommer også bort. Kysser dem begge.

Frakken  går i oppløsning utenfor... en vind griper tak og løfter den med seg. Opp til skyen som gjemmer månen. Borte. Januar blåser bort. 

Viser til http://www.adressa.no/nyheter/innenriks/article607652.ece og velger

å meddele herved:

"Det norske folk krever herved skjerpet etisk ansvar og oppførsel, samt sunn fornuft hos enhver politiker som sier ja til verv  ved det norske storting og ministerposter. Vil gjerne ha oss frabedt brutte løfter og dårlig svor ved ethvert bacon etter alle valg. Jante kreves herved hengt, og måtehold gjennom alle reformer. Akkurat som det norske storting forventer av det norske folk. Vi forventer det samme. Det er sosialisering det. "

Med hilsen en norsk samfunnsborger

Yo!

            Det er 5 januar, 2006. Godt nytt år til alle mine faste lesere og til alle nye. Noen er der ute og leser hva jeg skriver. En burde utvise stor respekt og takknemlighet for de lesere man har. Og det gjør jeg. Jeg bukker i støvet, svinser min hatt som i et slag av Tiger Woods. Takk.

            I den første teksten jeg skrev her blant vaflene, var en stemningsbeskrivelse. Her fra Tulluan, her hvor jeg bor, sammen med min familie. Jeg trodde jeg skulle holde den linja her på bloggen. Speile litt av sjela ved å gløtte noen fragmenter av egen tekstproduksjon.

            Det er 5 januar. Foran meg, bak glasset, flørter månen innimellom furutoppene. Tempen, viser kattekalde 10 minusgrader. Det vet jeg, fordi de ligger inne. Det er kaldt for kattepotene nå. Snøen blinker litt i måneskinnet. Og jeg tenker; det er egentlig litt fint. Jeg er litt beæret over at noen gidder å lese sytinga mi her på bloggen. Selv om jeg ikke ville ha det slik her engang. Jeg hadde andre planer. Fine planer. En todimensjonal blogg som inneholdt fiktive karakterer som redaktør, journalist og sekretær. Les; ansvar overfor PFU, en ansvarsløs politisk rebell  med litterære drømmer i skuffen og en vaffelsteker. Alt skulle smake litt av inspirasjon av Antonio Tabucchis gode roman ”Ifølge Pereira”  Ja, jeg var liketil å skape portnerkonen nede i ”første etasje” og. Hun lille runde dama med steikeosen dampende bak øra og skautet. Men akk. Det ble ikke slik. Det ble sånn.

Og alle som har vært innom her, vet åssen slik. Politiske ytringer, et evig hat mot hver politiker som tok ordet avgift i sin munn. Nekrolog over gjenstand og så videre. Så videre.

            Men jeg har tenkt. Tenkt at det skal bli verre. Med litt ekstra krydder. Kanskje. Jeg håper min ytringer i fremtiden kommer til å veie tyngre i form av skarpe torner i ord, giftige kommaer og knallharde knockouts i ethvert punktum. Mitt nyttårsforsett. Mer i opposisjon. Eller?

            Med en god samtale i sentrum. Jeg og en venn jeg liker godt, samt Tiedemann sto utenfor her jeg bor. Den kvelden var ganske lik  denne aftenen. Værmessig. Vi snakket om bloggen min. Og betydningen av å misforstå. Da gikk det opp for meg. Jeg husket ikke helt hvilken artikkel dette var snakk om. Men det bar tydelig preg av jeg til stadighet blir misforstått. Det har med kommunikasjon å gjøre. Og i og med at jeg er formidleren og leserne er mottakerne, så er sjansen 90% for at det er jeg som kommuniserer feil. Og det er de resterende 10 % som fikk meg til gruble med Tiedemann, også denne kvelden. Og alle de andre kveldene. Siden kvelden med Håvard K. De resterende 10 prosentene kan være... momentet; overdrivelse. Overdrivelse. (hører du ekkoet?) Overdrivelse. En teknikk som karkikaturtegnere ofte bruker. Det kan være momentet med den tomme vektskåla. At mine ytringer  veier alltid på den tomme. Lik mitt engasjement for de faktisk svakere samfunnet, som ikke stiller med den samme energien som jeg ofte har, til å gripe ethvert problem med som en spennende utfordring. Ikke at jeg også har bukket under. Men fallet har lært meg å falle og reise meg. Jeg håper å fylle tomhet. Samt mitt glødende håp for det norske folk til å demonstrere. For det kan ikke vi nordmenn. Det er typisk norsk å være god, sa landsforræderen, Gro Harlem Brundtland. Og stakk fra gamlelandet. Det er ingen som ser alle de feilene i det bildet. Er det?  Sjefsbi***’n som meldte Norge inn i EØS, dro ut og jobba, mens’a samtidig dirigerte politikera som var igjen her som marionetter. Som en ond mester over de stumme dukkene. Oss og politikerne. Det er sikkert bare 36.9 % av oss om tør å rope at den kjerringa er naken. Og mange av oss husker Gro på surfbrett med våtdrakt med hull for brystvortene på bøljan blå. Fytte rakkern. Jeg blir sjøsyk. Enn du Tiedemann?  Tiedemann? Hvor er du? Hæ? I Frankrike? med hvem? Arne og Gro? Mignonpæra her på kontoret gikk også nettopp, men det var i mørket. Det var i sted.

Uansett, poenget. Min politiske misnøye her i landet, speiler at jeg tør å si fra. Det er poenget med alle mine slike uredigerte artikler. For det bærer de jammen preg av. Og min svakhet. Hei Tiedemann!  Jeg liker å si fra. For det er det få som tør. Offtentlig. Alle klager og syter. Men alle betaler. Alle betaler alt. Spørsmålet er; hva betaler vi om 30 år?  40 – 50 år? Vi må slutte å være så naive. For det er vi nordmenn. Vi nordmenn må slutte å være så tause. Og jantete. Jeg gjør det. Jeg klapper Ari på skuldra. Jeg digger ham. Tror han er en likandes kar og. Yes, Røkke og Tiedemann. Vi fire er litt av et team. Andyben kommer!

I mellomtiden, så får vi se hva og hvor tiden fører oss hen. Her er ingen suicidale bomber tross alt. Fordi det holder å si fra! Den lille forskjellen. Fordi du fortjener det.

Så hvis ingen her skjønte hvor jeg ville, vennligst si fra.. slik at jeg kan gå i meg selv for å se hvor jeg kommuniserer.. skjeivt.

Hilsen teamet

Andyben, redaktøren og en klem fra sekretæren.