Vafler fra San Francisco

Månen har gjemt seg bak en sky. Skyen er større enn fylket jeg bor i.

Over myra, svaier trærne engstelig fra side til side, en sterk kraft ligger lavt over skaret snø og råtne muselik. Greiner, blader og bjørk blåser opp tornadisk.

Ikke ved enden av myra, men litt utpå ligger en byll av ukjent opphav og på en manns størrelse.

            Rett før han demonisk reiser seg med rakk rygg og vid frakk i hele sin brede skygge, blåser en to dagers gammel avis mot ham, med krigstyper om vold, stormer og mord. Han er halvveis oppreist nå. Avisen har hengt seg oppi rundt foten hans. Hånden, en gammel frossen arbeidshanske klyper tak i den. Han retter ryggen, løfter avisen. Hadde man stått litt på avstand fra denne skikkelsen, ville man sett avisen hadde forsvunnet like under hattebremmen. Forsvunnet i mørke.

            Hatten ser seg litt om. Noe som ligner en frakk, blåser opp til hver side. Det ser ut til at det flyr rester fra den. Men det er ikke rester.  Det er... er penger. Noen sedler flyr fra side til side. En regning utgått på forfall faller ned før den kaster seg videre. En iskald sno trekker den med seg inn mellom skyggene blant trærne.

            Frakken koster av seg litt skitt fra skuldre og arm.  Barnåler fra ei gammel maurtue og rester fra et bål faller ned. Litt jord ,snø og is. Ei side fra et ukeblad om slanking, river han fra frakkeslaget. Lar den fly av sted. Han løfter etterhvert føttene for å gå av sted. Treskoene er tunge, går lett gjennom snøen som når ham opp til knærne. I utkanten av myra ligger et hus med lys i vinduene. Det ryker av pipa. Han setter retningen dit. Det er mørkt. Men han ser lysene.

            Det blafrer lavtrykk fra ham. Udefinerbare ulumskheter faller fra ham etterhvert. Men vent litt... blir han mindre?  Flere regninger og ubetalt porto og dårlig hverdagslighet og ondskap øker i styrke rundt ham. Dårlige røde nyheter faller også nå, etterhvert som han nærmer seg huset.

Han holder armene litt hevet foran seg, føler seg frem. Går gjennom snø og is. Treskoene henger på. 

Etterhvert som han nærmer seg huset, hører han musikk. Det lyder kjent. Det er Palace of Pleasure’s Orango Tango.

            Han bryter seg gjennom ei treklynge ved enden av myra. Et tykt grantre knekker.

 

            Lysene gir varme. I peisen knaker det godt av furu. Levende lys.

Den lille løper rundt med en kosebamse i bare nattdrakten. Han synes smokken er den beste ting i verden, og så flott at smokken kom akkurat til ham! Han synes det er så fantastisk. Han bryter opp i glede med de små hendene i været og løper til mamma for å dele gleden. Pappa leser sin avis. Drikker kaffe. Men med det samme han kommer opp i mammas fang, hører de alle et brak utenfor. Noe som knekker. Og så metall. Knust glass.

 

            Utenfor har ei stor furu falt over en bil. En sort Voyager er omtrent knust på midten.

Og på verandaen står han. Frakken. Ingen ser ham. Og det er bare frakken igjen nå. Hansken er fløyet sin vei. Like ens har også hatten. En skygge, som engang var en arm og en knyttneve hever seg...

            -Det var sikkert bare et tre ute på myra, sier far. Han smiler. Tenner en Tiedemann ettertenksomt. Smiler. Den lille ser det. Løper til pappa. Vil opp på armene hans. Det er så trygt og godt hjemme. Mamma kommer også bort. Kysser dem begge.

Frakken  går i oppløsning utenfor... en vind griper tak og løfter den med seg. Opp til skyen som gjemmer månen. Borte. Januar blåser bort.