15/12/2005
Det ryker av kongene
Vi har passert midten av desember og rommet er hvitt. Kjølig dekker krystaller bakker og hus. Jeg ser en liten dompapp letter fra ei gren, mens litt puddersnø faller fra greina den satt på. Ute på kjøkkenet brenner levende lys, selv om det er midt på dagen. Setter et romslig preg om varme, intimitet og nærhet. Selv om det er ingen andre her.
En kald frisk vind har blåst gjennom huset vårt, som nå er i ferd med å bli omtyllet av flammer i ovnen. Veden fyrer godt, den spraker og knekker kvist. Javisst, jeg har vasket gulvet. For en liten stund siden bar jeg også ved. En tørr kneippskalk er lagt ut isteden for fugleband. Dette er min desemberkveldsvise. Hva sier du, Tiedemann? Koselig?
Hva den duften er, spør du?
Species fumales, Tiedemann. Tørrede blad, blomster, røtter og harpikser. Helt siden 1854 har Svaneapoteket i Norge fremstilt denne farmakope av droger. En deilig og romslig duft som utelukker alt ondt og dævelskap. Bak skjuler det seg en god atmosfære som setter romantikk, kjærlighet og nærhet til mennesker en er glad i, i høysetet. Selv om de ikke er der. Det er duften som materialiserer seg i alt rundt en og setter rammer rundt høytiden en går rundt i. Advent heter det vi er i nå. Men for meg er advent over. Jeg er her nå. Midt i all godheten. Herfra er det bare oppover. Jeg håper at jeg sammen med min kjære familie, min hustru og flotte sønnekrabat, kan gå denne flotte tiden i møte.Og at det smitter. For jeg har sannelig ikke noe å klage over. Om en bil krasjer, verdier tapes i penger og en settes tilbake i strafferegister, så står ikke denne tiden tilbake for noe. Det er ikke lenge igjen nå Tiedemann. Ikke lenge igjen. I mellomtiden røker jeg tiedemann, mens norlyset svinger seg over tretoppene og kongerøkelsen svinser oppunder taket her hjemme. Det er jul i stua. Og åpent hus for alle jeg er glad i.
13:10 Permalink | Comments (2) | Email this
11/12/2005
Sorte Tordensky
I dager da absurde tanker rundt det å miste bilen, uttrykkes slik som det gjør her, kan det virke litt sært å stå utenfor. Men når en mister en bil man er glad i, for en person som nærmest tilnærmer seg biler emosjonelt, er dette alvorlige saker. I natt fikk jeg beskjed. Beskjed fra Chrysler Grand Voyager TD SE. Gammelbilen. Som nå er død for meg.
Min venn, jeg vet det:
du ligger nede.
Ålreit, min venn, så er du på knærne.
Du er i menneskenød,
Men ingen ser det
For tåka henger som en vegg mellom trærne.
Du er aleine nå igjen.
Festen er over.
Veien er stengt.
Huset mørklagt.
Reisen slutt.
Alle borte, men hold ut for
Nå snart vender tordensky tilbake!
Snart kommer tordensky og rører ved deg!
Snart ser du henne stige opp av havet!
Snart kommer hun til deg og tar deg med seg!
(Ole Paus)
Historien fortsetter…. Jeg glepper ikke….
07:45 Permalink | Comments (1) | Email this
09/12/2005
NEKROLOG
En av familiens biler gikk brått bort fra oss denne vinteren.
Chrysler Grand Voyager TD SE 1995 var hittil en av våre beste kjøretøy. En robust sliter som sto inne for alt hva den ytret. God og romslig plass, trafikksikker karakter og en evne for omsorg for sine eiere. Grand Voyager sto ikke tilbake for sine medbiler og dro derfor
Med seg en av disse inn i døden.
Med et stort hjerte, en 2.5 liters motor, ga han gavmildt bort kilometer i den tid den var i familiens eie, den var ren i lakken og den ytre fasade speilet ofte hva den ga uttrykk for. Et perfekt indre. Høy og mørk var den, så horisonter fra høyden. Lite visste den at eieren glapp, og sendte den rett i døden i et skjebnesvangert sekund
Den vil bli dypt savnet og høyt elsket for sin 3 måneders trofaste tjeneste.
Redaktøren
22:05 Permalink | Comments (2) | Email this
04/12/2005
Tiedemann
Fra leppene kjenner jeg gammel duft av en sykdom i hjertet som snart kan komme. Jeg lukter tobakk. Tjære har sloknet min helse til gift og jeg har kalt det rus. Med kjærtegn har jeg trofast stilt opp for Tiedemann’s, hvis har gitt meg skjebne til død om jeg ikke er utro. Hva har du gitt meg annet enn kostnader, utsikt mot kols og full røyklegging over et sløret blikk når det gjaldt? Hva gir du meg Tiedemann?
Ingenting. Du har ikke noe å si, Tiedemann. Du trenger ikke å si noe. Det var jeg som begynte. Det var jeg som fant deg. Plukket deg opp fra en pakke, innpakket i plast og papp. Under en stein i skogen. Du hadde kledd deg ut, og sa du het Marlboro. Jepp og jeg er Mr Chevy, er kledd i Levis og Sancho-boots. Jeg var tolv år da jeg fant deg. Jeg akter å bli eldre.
Vi skilles som venner. Kanskje vi kan brevveksle. Kanskje du slik kan følge mitt liv, uten ditt nærvær?
Bort er mørke lunger i minusgrader, forkjølelse og merket for avskum som din minister har satt på meg, skal ned. Men tro meg, Tiedemann. Han skal selv bli merket. En dag står hevn høyt i kurs, da jeg kan legge føttene på bordet, og humre for min seier og deg i minnet. For en dag vil han falle, ministeren, den feige dritten som ikke vil bli glemt. En dag gjør han en feil for sin karriere og herre. Og da, skal jeg le. Da … er det håp.
Snart skilles vi. Snart er det farvel. Snart erstattes du med tyggis. Og etter det noe annet.
For vi mennesker, har alltid rus. Rus er noe vi må ha, for å kunne slutte. For å kunne begynne. Men rus. Er det alltid.
00:50 Permalink | Comments (2) | Email this