Vafler fra San Francisco

På kne i snø. Mørket. Sort rom som omgir meg. Snøen, landet, havet som  lukker og fenglser dette kalde. Kalde frosne regndråper dreper hver hudcelle i ansiktet. Jeg er forlatt. Det eneste jeg har på meg er en nattbukse av et slag, en tynn svart flanellskjorte som er altfor stor. Jeg kjenner det er kaldere her. Beina er stivnet, orker ikke mer. Hvorfor er jeg her?

Jeg bare kaster armene til sidene, står fortsatt på kne, men lar meg falle bakover. Ryggen nå. I det kalde hvite. Men jeg kjenner det ikke gjør meg noe. Det er vel da alarmklokkene bør ringe, har jeg hørt. Hva er det siste jeg ser?

            Jeg åpner øynene. Natthimmelen. Jeg minnes henne. Hun som sa at bak stjernene lyser håpene. Fellesskapet og rommet bak.  Snø lander på brystet mitt og magen også nå.

Jeg smerter etter henne, varmen og alt det grønne som ingen av oss har sett på lange tider. Til nå har det vært bare mørket, kulde og sort himmel. Få stjerner. Noen har slått av lyset, som vi sa tidligere. Noen har gjort det nå.

Nå når jeg er her. Helt nord, hva kalles nordlyset her?

Fargene som bare blander seg med hverandre, pulserende rytmisk. Det tykke beltet ser også ut til å være fanget av noe. Som av en usynlig grense går fargene innenfor. Endene ser jeg ikke, beltet er langt, en skulle tro det går rundt jorden nå. Langt der oppe.

Heilo.

De stjernene som lyser rundt der oppe, blinker. Slukker. Blinker. Inntil jeg oppfatter at her nede, hvor jeg og kalde kuldegrader i glitrende kald snø, kjenner at også her blinker krystallene. Himmelen. Stjernene. At her er det regelmessigheter. Takt. Krystallene. Krystallene. Stjernene. Jeg kjenner at hjertet også slår med krystallene. Takten. Jeg husker engang en jeg var i nord i landet jeg kommer fra. Det var så kaldt, det sved å puste. Det var stille. Men jeg hørte kulden. Det knakte og pep i snøen. Elektrisk.

Sånn er det også nå. Stjernene. Nordlyset. Hjertet. Snøkrystallene.

Jeg hadde ligget slik, svært lenge. Og undret meg om hvorfor jeg ikke var død.

Da jeg både hørte og så samtidig. Langt opp, i det svarte. Inni himmelen.

Et sort skjær, helt sirkeltundt. En sort skygge omgitt av det mørke. En kvinnestemme i kvelende crescendo, selv om jeg trodde det var en umulighet. Lengsel og pinefullt, på kanten gråt og desperasjon. Jeg føler det sorte på himmelen er. Og den gråter etter solen.

Et vinddrag blir sterkere. Kaldere. Bitende. Jeg synes nesten å se noe pulsere i den sorte ringens sentrum, men så dør den hen. Vinden løyer. Stjernene slukker.

En meningsløs tekst i en meningsløs tilstand. Hva annet er det? Enn sopp av røyk?

PS: En premie til den som gjetter hvilken låt og band.

Mange gjør seg tanker om en skaper. Noen om flere skapere. Andre om ingen skapere. Mens noen mener vi selv er skapere og det er bare Steinar Lem som er satt til å redde det etterpå. Det sier litt om han og hva han mener om seg selv.

Jeg og, gjør meg tanker om det som er skapt, det som skapes og den som skaper. Og hva som legges i ordet skaper. Det er du hjertelig velkommen til å si noe om her på denne siden. Når er man en skaper? Hvem kan skape? og skape hva? Og jeg, skapte jeg noe da jeg hadde keramikk på tegning form og farge? Da jeg tegnet noe?

Jeg har mine tanker. Men enkelte ganger, tyr man til andre for de har fått sagt eller skrevet det bedre enn en selv så mye bedre. Andre Bjerke foreksempel. Jens Bjørneboe's fetter. De to og Agnar Mykle hadde vel et og annet ord å si om skaperen, da de satt på kjøkkenet til Mykle, røkte sigar og var naboer. På Abildsø. Norges første drabantby. Sånn uoffisielt. Jeg gir ordet til Bjerke.

Tider er gått over jorden.
Slekter er sunket i kne.
Men ennå steiler i mørket
korsets gustne tre.

Hvem skjønte hva mesteren mente?
Hvem er det som ennå forstår
ropet over en avgrunn
på nitten hundre år?

Gikk hans ensomme stemme
menneskets øre forbi?
Kunne han tale til oss,
ville han kanskje si:

"Det går to veier på jorden,
gledens og smertens vei.
Dere skal velge den første.
Den annen valgte jeg.

Mange har gått den før meg.
Mange har segnet i stønn.
Jeg ville være den siste
lidende menneskesønn.

Skapningens tidløse jammer
skulle forløses i meg.
Jeg ville rope til verden:
gå ikke denne vei!

Følg ikke lidelsens linje
gjennom din levende dag–.
Lær av min tornekrone!
Lær av mitt nederlag!

Enhver som går i mitt fotspor,
skal pinselens torner stikke.
Sandelig sier jeg eder:
Mennesker, følg meg ikke!

Slik som jeg levet livet,
slik skal det ikke leves,
dèt er mitt eneste budskap,
og alle har hørt det forgjeves!"

Andre Bjerke

I choose to paste this lyric from P. Daddy and you're welcome to interpret it in the way you want. When you did that, keep the word for your self, leave no comment on this article.(This is a hint and a order).

In the future, can’t wait to see
If you open up the gates for me
Reminisce some time, the night they took my friend
Try to black it out, but it plays again
When it’s real, feelings hard to conceal
Can’t imagine all the pain I feel
Give anything to hear half your breath (half your breath)
I know you still living your life, after death