Vafler fra San Francisco

På kne i snø. Mørket. Sort rom som omgir meg. Snøen, landet, havet som  lukker og fenglser dette kalde. Kalde frosne regndråper dreper hver hudcelle i ansiktet. Jeg er forlatt. Det eneste jeg har på meg er en nattbukse av et slag, en tynn svart flanellskjorte som er altfor stor. Jeg kjenner det er kaldere her. Beina er stivnet, orker ikke mer. Hvorfor er jeg her?

Jeg bare kaster armene til sidene, står fortsatt på kne, men lar meg falle bakover. Ryggen nå. I det kalde hvite. Men jeg kjenner det ikke gjør meg noe. Det er vel da alarmklokkene bør ringe, har jeg hørt. Hva er det siste jeg ser?

           

            Jeg åpner øynene. Natthimmelen. Jeg minnes henne. Hun som sa at bak stjernene lyser håpene. Fellesskapet og rommet bak.  Snø lander på brystet mitt og magen også nå.

Jeg smerter etter henne, varmen og alt det grønne som ingen av oss har sett på lange tider. Til nå har det vært bare mørket, kulde og sort himmel. Få stjerner. Noen har slått av lyset, som vi sa tidligere. Noen har gjort det nå.

Nå når jeg er her. Helt nord, hva kalles nordlyset her?

Fargene som bare blander seg med hverandre, pulserende rytmisk. Det tykke beltet ser også ut til å være fanget av noe. Som av en usynlig grense går fargene innenfor. Endene ser jeg ikke, beltet er langt, en skulle tro det går rundt jorden nå. Langt der oppe.

Heilo.

De stjernene som lyser rundt der oppe, blinker. Slukker. Blinker. Inntil jeg oppfatter at her nede, hvor jeg og kalde kuldegrader i glitrende kald snø, kjenner at også her blinker krystallene. Himmelen. Stjernene. At her er det regelmessigheter. Takt. Krystallene. Krystallene. Stjernene. Jeg kjenner at hjertet også slår med krystallene. Takten. Jeg husker engang en jeg var i nord i landet jeg kommer fra. Det var så kaldt, det sved å puste. Det var stille. Men jeg hørte kulden. Det knakte og pep i snøen. Elektrisk.

Sånn er det også nå. Stjernene. Nordlyset. Hjertet. Snøkrystallene.

Jeg hadde ligget slik, svært lenge. Og undret meg om hvorfor jeg ikke var død.

Da jeg både hørte og så samtidig. Langt opp, i det svarte. Inni himmelen.

Et sort skjær, helt sirkeltundt. En sort skygge omgitt av det mørke. En kvinnestemme i kvelende crescendo, selv om jeg trodde det var en umulighet. Lengsel og pinefullt, på kanten gråt og desperasjon. Jeg føler det sorte på himmelen er. Og den gråter etter solen.

Et vinddrag blir sterkere. Kaldere. Bitende. Jeg synes nesten å se noe pulsere i den sorte ringens sentrum, men så dør den hen. Vinden løyer. Stjernene slukker.

En meningsløs tekst i en meningsløs tilstand. Hva annet er det? Enn sopp av røyk?

 

PS: En premie til den som gjetter hvilken låt og band.