Vafler fra San Francisco

                                                 

Andyben’s Cafè

            I tiedemanns’s  ’sfære, i en tung dis av mocca og en belysning bare en brun pub er verdig, er det komfortabelt å sitte. Det skal være behagelig, det er fint og rent. Men slitt. Pytt sann. Det er andyben’s cafè og jeg antar en kari bremnes-skikkelse bak ”-tenderen”, sveiper et tørkle sakte over disken, gamle vinflekker i sorg og melankoli forsvinner fra mørk glanset tre. Uvillig smyger hun katten bort fra disken  og gir den nye gjesten et sensuelt imøtekommende blikk.

            Han har gått langt, sier han. Mellom smug og årstider, han kommer fra folkets innerste, slik som henne selv. Han ber om brød og vin, og noen kroner til toget. Resten hører jeg ikke fra der jeg sitter. Her jeg sitter, bor høsten permanent. Derfor nikker bremnes-skikkelsen anerkjennende i min retning i hvert ledig bord.

            Jeg nyter vinen som smaker så mye bedre etter noen egg og litt øl. En mynt bryter stillheten i rockola’s mekanikk, jukeboksen spiller noe Kim Larsen.

            Han kan ha vært rundt 40 år, han så likevel litt eldre ut. Han kom inn fra solen, som om det var stormen han flykta fra. Med sunket hodet mellom skulderbladene, et lyssky blikk og fem flasker Jim Beam’s lengde i skjegget. Det lange håret hans virket direkte forlokkende ut på bremnes tror jeg. Han slapp dobbeltdørene, tok av seg hanskene, og gikk mot disken. Autoritært. Han har vært her før, Jim sto allerede ved disken. Klar. Tre ringer med en herre i armene. Det var det dette var. Jeg trillet et eventyr mellom fingrene, finhakket fra Virginia, mens jeg hørte bartenderinnens mor åpnet markens kremmerdør utenfor.

For du skjønner, kjære leser. Det er vondt å la deg sitte der og lese dette absurde absintbildet som jeg stadig opplever. (Jeg avbryter deg med å vinke etter bremnes for en ny pinot. Hvilket er en ypperlig drue av rødvin. Som er hvit.) Den blir anbragt. Temperert. Jeg smatter, og kjenner budskapet i flasken. Fra bartenderen. Pur lykke til inspirasjon. Og jeg trekker til meg en annen skjønnhet ved høstens bord. En sjenert intelligens, vakker sjel av omsorg og en.. ja jeg vil gå så langt å kalle henne min lysfontene. Min hustru. Jeg setter fra meg glasset. Tenner eventyret. Trekker blodpropp og død i lungene, tjære, emfysem. Mens jeg tenker at hun er vakker. Dette skjønner heller ikke du. Tjære, emfysem. All den dritten jeg presser i lungene.

Jeg undrer å produsere noe fra vår teknologiske verden. Et cd med et knippe musikk og tekst, hovedsaklig laget i PowerPoint. For der er det muligheter. Et skikkelig stykke kultur, heimsnekra på Snippen Productions, bare for kjente. (Har ikke kapasitet til å produsere for almuen). Produksjon kan synes å være svært egosentrisk i første omgang. Tør du? add comments for your application.

_____________________________________________________________________

Andyben C  Dee

                                                             

Pon de Andyben

For de som er oppdatert med det siste skuddet på stammen fra den såkalte VG-lista, MTV eller radio generellt, kan ikke unngått å fått med seg Rihanna’s Pon de Replay.

Rihanna er selvsagt helt i tråd med resten av klabblaget, der utseende spiller større rolle enn musikken, beat’et og varmen fra dansegulvet. Dama kommer fra k... nei, gidder ikke å kommentere. Eller.. vel, en 17 årig skjønnhet fra en karibisk øy, som hypnotiserer deg gjennom kameralinsa. Hvis du har sett videoen vel og merke... nåja. Så korrekt som jeg er, føyde jeg vekk henne fra netthinna. Og i fantasien plasserte jeg kona i hennes bilde.

Så har jeg kjøpt meg bil. Så heretter er det Mr. Chrysler. Dette er en sort Grand Voyager SE Turbo Diesel 1995.

Hey Mr. Chrysler, won’t you increase the speed, pon de andyben, I’ll show you how 2 drive.. og innafor hinna, beveger kona seg, med et blikk for Turboen og bare jeg som hennes ektemann har sett..

Bene’ mi amor... Elsker deg...

Som høyskoleutdannet går jeg enda hjemme sånn dann og vann. Det vil si, at når jeg ikke er tilkalt på jobb som den ekstravikaren jeg er, farer jeg rundt i byen med CV og et smil, søker jobb  eller søker etter dem på internett. Fordi jobben kommer ikke av seg selv, det er klart. Men i utgangspunktet, tenker jeg at det er noe galt et sted når en med høyere utdanning går hjemme uten fast jobb. Og spesielt gjelder dette innen helse.

Det som er enda tristere er lønna, når en først kommer ut i arbeid. Med en begynnerlønn på under 300 000 (egentlig bra det) mot en industrilønn  som ligger i overkant av 400 000, og dette uten utdanning, er en høyskoleutdanning en trist og strevsom omvei til Aetat. Med en familie på tre å forsørge og behov for 2 biler blir dette litt i underkant av begrepet velferd som den venstrepolitikeren roper om på TV for tiden. Det er sannlig ikke lett når en ikke ser landets tilstand for bare spon. Med en bensinpris på kr 12,35 for literen og en nybilpris som tilsvarer en hel årslønn og som du derfor er nødt til å betale 2,5 årslønner for fordi du låner penger i banken, så sier det seg selv hvor pengene går hen. Banken sier nei til nybil eller en nyere fordi lønna mi ikke er helt som den burde være. Tilbake sitter jeg med Ford som er 10 år og som trenger sårt pleie og stell for høy kostnad. Verkstedpris 600 kr timen. Ikke rart man drikker av og til. Koser seg og glemmer sorgen. Steker en vaffel eller tre og nyter en film. Røyker. Ja det er den eneste sanne friske lufta jeg får, når jeg står på verandaen og blåser en tynn tiedemann’s til 3 kr. grammet, i stiv kuling og regn oppover.

Når en leser dette, så kan jeg skjønne at en lurer, blir jeg aldri fornøyd?

Joda, trekk fra tallene som beskrevet ovenfor så en får litt velferd i hverdagen. Jeg jobber gjerne både 8 og ni timer dagen. Det er fa*n ikke jeg som roper om 6 timers arbeidsdag med lønn for 8 og 5 uker ferie. Det kaller jeg å rope etter luksus og HØYERE velferd enn det som allerede, tilsynelatende er. Vil bare ha det slik Gerhardsen mente det skulle være jeg. Og ikke Gro som kvalmende roper etter sympati (For hva?)og forståelse i en forferdelig dårlig bok, og en enda dårligere bok fra mannen hvert sitt år. Dette for å tjene fett i det nye huset sitt nede på den franske rivieraen. Fordi i dette avgiftsbelagte møkkaberget vil hun ikke bo i. For ei b***h!

            Ahh. Det var godt. En må skjønne at trykket stiger mot 12 september.

            Om jeg har det bra? Jo’a jøss. Sitter i en kåk til 1.3 mill i gjeld, og to biler som sier de er medlem i EU og må betale meldemsavgift uten få noe igjen for det. Jeg er glad Dolly Parton, Behavior og Carl Cox pumper ørene full av musikk, mens jeg tenker på vafler fra San Francisco og sol bak rattet på en Pontiac GTO 1967, og skulle ønske det var litt enklere å emigrere. For da hadde jeg gjort det. Til hvor?

Det skal jeg fortelle om siden....

Jeg takker for oppmerksomheten helt ned hit. Du hadde i utgangspunktet lyst til å lese om mine innerste tanker og holdt ut helt ned hit. Jeg drøyer’n ikke lenger.

Andyben C.